Eirik Høyer Leivestad

Ideen om den isolerte og fjerntliggende Øya spiller en sentral rolle i dagens
endetidsforestillinger og overlevelsesfantasier. Milliardærer og tek-oligarker
ruster seg for apokalypsen ved å investere i eiendom på New Zealand eller
fabulere om å lage sine egne øystater. Mens de superrike på sitt vis
viderefører en gammel forestilling om Øya som utopisk mulighet, perverterer
de denne forestillingen til en eksklusiv rømningskapsel fra et sammenbrudd
de selv går inn for å fremskynde. Under Donald Trump og J. D. Vances
regime er slike ideer i ferd med å få verdenspolitisk betydning.

I dette essayet utforsker Eirik Høyer Leivestad øymotivets historie i både
utopisk og (post)apokalyptisk litteratur og tenkning. Essayet knytter tråder
mellom utopiske ideer fra Platon via renessansen til moderne forfattere,
europeisk kolonihistorie, antikke og polynesiske myter, foruten utlegninger av
Øya som verdensmodell hos filosofer som Peter Sloterdijk og Gilles Deleuze.
I lys av dette varter Leivestad opp med en casestudie av New Zealand, og
viser at de antipodiske øyene siden 1800-tallet har tjent som fantasi og
lengselsmotiv under fremmaningen av apokalyptiske fremtidsscenarioer.

Hvorfor har Øya en særegen status i menneskets forestillingsverden og
verdensforestillinger? Kan vi redde Øya fra dem som nå perverterer den?